Som en følge av den skrå retningen til Fridtjof Nansens vei, er den lave delen utformet som en spiss mot vest, som forsterker spenningen i forhold til den «himmelstrebende» høydelen. Samtidig bryter sokkeldelen ned byggets skala på gate- og fortausnivå, og bidrar til å definere de nære gaterommene. Høydelen utgjør en mer frigjort figur, som hovedsakelig har en romdannende effekt på større avstand og i en større skala.

Byggets minimalistiske utforming søker å rendyrke volumenes prismatiske karakter og glassets skiftninger mellom transparens og refleksjon. Skiftende lysforhold gjennom døgnets og årets tider skaper ulike spill av lys, skygge og refleksjoner.

For å skape mest mulig åpne, og fleksible kontorplan, er de primære betong-sjaktene lagt til byggets ene kortende. Høydelens glass-sjikt er her trukket rundt disse kjernene, slik at de forblir synlige og danner «sluttstykket» som visuelt knytter sammen høy- og lavdel.

Prosjektet er bl.a. publisert i Byggekunst nr.8 /2002.