Bygget er tilstedeværende som objekt, samtidig som det innordner seg stavkirken og kirkegården. Byggets materialitet og konseptuelle oppbygging spiller på lokale tradisjoner, men forener de programmatiske utfordringene i en arkitektur av vår egen tid.

Prosjektet ligger i møtet mellom det lokale daldragets retningsdannelse og kirkens universelle akse. Bygget formidler denne overgangen mellom de to retningene gjennom dets sentrale romsone som åpner seg opp med henvendelser begge veier.